Vanessa Rudjord Stylebook

Forsiden Meny
TorsdagReise

Del artikkelen:

Jeg vokste opp med tre eldre brødre. Jeg ble ingen guttejente av den grunn, tvert i mot ble jeg nok mer feminin av å ha brødre som bannet, slåss og feis rundt meg hver bidige dag. Den eneste interessen de hadde som smittet over på meg, var kjærligheten deres til motor. Hele barndommen min drømte jeg om å kjøre bil. Jeg kunne ikke vente med å få lappen, og kjørte opp samme dag som jeg fylte 18 år.

Jeg husker fortsatt hver detalj fra min første biltur alene. Jeg hadde fått låne Audien til pappa. Og selv om jeg bare skulle kjøre ut til sverdene ved Harfsfjord for å smugrøyke, føltes det som om jeg kunne kjøre til andre siden av jorda. Det var som at hele verden lå åpen for meg. Det var en av de beste og sterkeste følelsene jeg hadde kjent til da.

_MG_7968-2
Foto: Julie Pike

Likevel tok det mange år før jeg fikk råd til å kjøpe egen bil. Da jeg flyttet til Oslo som 19-åring, syklet jeg om somrene, tok buss eller trikk om vinteren. Ble abstinensene etter å kjøre for sterk, lånte jeg bilen til en kjæreste eller venninne.

Men da jeg for seks år siden stod nyskilt og på bar bakke, var alle alternativer uaktuelle: Jeg skulle begynne mitt nye liv med å la en gammel drøm gå i oppfyllelse. Jeg skulle kjøpe min første bil.

Jeg lette gjennom alt av nettsider og magasiner. Pratet med drøssevis av forhandlere og diskuterte det frem og tilbake med brødrene mine. Det fantes mange fine biler, men ingen som fikk hjertet mitt til å hoppe over et slag.

Til jeg så den.

Den ene, som tok pusten fra meg.

Den hadde personlighet. Så tøff ut samtidig som den var søt. Var liten nok til at jeg alltid fikk parkeringsplass. Og den var en drøm å kjøre.

Det var en svart, elegant Mini One. Og jeg falt pladask for den.

Etter å ha fått den, gikk forelskelsen over i en dypere kjærlighet. Det er den gjenstanden jeg uten sammenligning har hatt det sterkeste følelsesmessige båndet til. Den føltes som et familiemedlem. Selv etter fire år, ga den meg en dyp frihetsfølelse hver gang jeg satte meg i den.

Da jeg nå for noen måneder siden ble gravid, var det med tungt hjerte at jeg til slutt innså det uunngåelige: jeg måtte kvitte meg med den. Det var ingen vei utenom. Minien var for liten.

Det var tungt å skulle skille seg med Mini-en, men vi var tross alt på vei til å bli en småbarnsfamilie på fire. Andre ting var viktigere enn å ha en kul bil. Å ha en praktisk bil, for eksempel.

Men likevel plagde det meg. Jeg klarte ikke tanken på å skulle cruise rundt i en traust haug av en stasjonsvogn.

Jeg hadde resignert for lengst, da jeg for noen måneder siden satt og bladde i et magasin. Og plutselig var den der. Jeg mistet jeg pusten. Hjertet hoppet over et slag.

En Mini.

En ny en. Den største minien noensinne. Den het Clubman. Bare navnet fikk det til å gå varmt gjennom kroppen min. Den hadde seks dører. Automatgir. Stort bagasjerom. Isofix til barnesetene. Jeg kunne få plass til vogn og handlevarer i bagasjerommet – og romslig plass til både barneseter, barn og type. Svær takluke. God benplass. Litt dypere og mer behagelige seter. Fortsatt det elegante designet. Fortsatt så den rask ut.

Glem traust stasjonsvogn, for bønnene er besvart. Vi har fått et nytt familiemedlem. Her er den, min nye kjærlighet:

Mini Clubman.

_MG_7880
Foto: Julie Pike

Her kan du lease den Minien som passer deg best.

#Sponset

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *