Vanessa Rudjord Stylebook

Forsiden Meny
SøndagPersonlig

Del artikkelen:

Hver dag kjenner jeg på dårlig samvittighet for at jeg ikke er sammen med faren til Luca. Det er verst de ukene hun ikke er her. Men også når hun er her kan jeg kjenne på det. Hvis jeg blir irritert over noe som egentlig er uvesentlig. Hvis hun har glemt igjen den nye jakken sin hos faren, for eksempel.

_DSF6569

Aller verst er søndagskveldene. Når hun pakker ned alle tingene hun vil ha med seg i den lille turkise ryggsekken sin, og forbereder seg på å flytte til sitt andre hjem. Der hvor alt er litt annerledes enn hos oss. De store og viktige tingene er faren hennes og jeg enige om, men blant de små tingene er det forskjeller: reglene er bittelitt annerledes, tonen er bittelitt annerledes, aktivitetene er bittelitt annerledes – akkurat nok til at Luca hver eneste mandag må tilpasse seg litt. Hver dag har jeg dårlig samvittighet for at Luca ikke får vokse opp i ett hjem, sove i den samme sengen, ha de samme spisevanene, like leggerutiner og at det er de to personene som betyr mest for henne som kysser henne god natt hver eneste kveld.

Men Lucas pappa og jeg klarte ikke å være sammen. Ikke engang for Luca. Og vi ville ikke klart å være lykkelige og gode foreldre om vi hadde fortsatt å prøve.

Som alle brudd var det opprivende. Og midt oppi alt var det en liten 3-åring som ikke helt skjønte hva som skjedde. Jeg googlet etter råd rundt hva man skulle gjøre med barnefordeling og leste meg opp på hundrevis av presseartikler. Nesten alle jeg fant poengterte hvor skadelig det var for et barn å vokse opp i en 50-50-ordning. Så jeg kjempet for at Luca skulle bo fast hos meg. Jeg tenkte det var best for Luca. Jeg var tross alt moren. Og det føltes som om det var Luca og jeg som hadde hatt det tetteste forholdet frem til skilsmissen.

_DSF9157

Der og da føltes det som om jeg kjempet mitt livs viktigste kamp. Jeg fikk panikk. Jeg sov nesten ikke. Jeg klarte ikke å jobbe. Jeg måtte redde jenta mi fra alle de skadene hun i følge artiklene jeg hadde lest kunne få gjennom å vokse opp i en 50-50-ordning.

I hvert fall føltes det som at det var grunnene. I ettertid skjønner jeg at det handlet om noe mer. At jeg var redd for å miste henne. At jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle klare å leve halvparten av tiden uten henne.

Pappaen til Luca kjempet like hardt tilbake. Det var helt uaktuelt for han å ikke ha Luca halvparten av tiden.

Få ting skaper så voldsomme konflikter som omsorgsrett til sitt eget barn. Og ingenting er verre for et barn enn konflikt. Heldigvis skjønte både Lucas far og jeg det. Vi ble enige om en 50-50-løsning.

_DSF6736

I dag er jeg utrolig takknemlig for at faren hennes stod så hardt på sitt.

Det er fortsatt uendelig trist å ikke kunne legge henne hver kveld, å alltid være litt redd for at hun ikke har det 100 prosent bra og vite at jeg ikke alltid kan være der for henne og trøste henne hvis hun trenger det. Men Luca har en pappa som gjør det når jeg ikke er der. En pappa som tar henne med i slalombakken og på klatring, men som også trøster henne når hun slår seg. I tillegg har Luca fått en stemor hun ser opp til, som hun synes er hundre ganger kulere enn mammaen sin. Hun har også fått en bonusbestemor jeg aldri har møtt, men som hun med vidåpne øyne stolt forteller at fletter håret hennes i cornrolls. Hun har fått en stefar som tuller med henne fra hun står opp til hun legger seg, og som forteller utrolige historier med henne selv i hovedrollen når hun skal sove. Hun har fått en bonusbestefar som hun kaller for «Bestefattern», og bonusoldemoren sin kaller hun bare for Farmor. For det er det hun er for alle i den store moderne familien hun har fått, hvor alle er like glade for å ha Luca i livet sitt.

Ingen av artiklene jeg leste om skilsmisser nevnte noen av de tingene. Alt jeg fant av informasjon den gang, gjorde meg bare redd. Derfor ville jeg skrive noen ord om det her. For hadde jeg visst det jeg vet nå, ville det kanskje vært litt enklere å se for seg en løsning på det som da virket som et uløselig problem. Ingen av artiklene nevnte heller noe om at 50-50-ordningen tvinger hver forelder til å ta et like stort ansvar for barnet, og gir begge en mulighet til å knytte like sterke bånd.

50-50-ordning gjør utvilsomt at barnet mister et hjem med to foreldre. Men i tilfeller hvor barnet er sterkere knyttet til en av sine foreldre, kan ordningen også gjøre at barnet får to like sterke forhold til begge foreldre. Man mister ikke bare, man får noe også.

Allikevel kjenner jeg på dårlig samvittighet hver eneste dag. Og selvfølgelig skulle jeg ønske jeg kunne ha Luca 100 prosent av tiden. Få lov til å klemme henne i stykker hver eneste morgen og kveld. Se med mine egne øyne at hun ligger tilfreds og lykkelig og sover i senga si. Men jeg vet det jo, selv de ukene hun ikke er hos meg, at hun ligger lykkelig i sengen sin.

Den er bare litt lenger nede i gata.

Vanessa

_DSF9156

Kommentarer

70 thoughts on “Skilsmissemamma

  1. Kjenner meg igjen, veldig bra skrevet; )) Må ikke glemme at små setter og pris på tingene vi glemmer. Min sønn på 4 synes det til tider er stas og ha 2 hus. Og i pappa sitt hus får han sove i pappa sin seng da lillesøster har inntatt soverom 2 osv.
    Ha en fin helg!

  2. Oi… Hadde ikke planlagt å sitte her med morgenkaffen mens tårene triller.. :/
    Fint skrevet, dette gikk rett hjem i mammahjertet…
    Kommer til å følge denne bloggen merker jeg, godt balansert mellom det personlige og «materialistiske». Respekt!

    Ha en riktig god helg :)

  3. Tusen takk for at du setter ord på så mange av følelsene jeg også sitter mer. Det er tøft å bare lese negative innlegg om hvor ille det er for barn å vokse opp i 50/50 hjem. Veldig fint skrevet!

  4. Høres fantastisk ut! I vårt tilfelle ble jeg værende i ekteskapet alt for lenge fordi jeg visste at den dagen jeg gikk, ville jeg svikte døtrene mine. Visste at tiden de bodde hjemme hos pappa ikke ville være bra for dem. Til slutt ble det for mye for meg, og jeg gikk… Så da etter en stund at jeg hadde rett! Yngste som da var 16, endte med å nekte å bo hos pappa, og etterhvert forsøkte hun å be om besøksforbud men ønsket ikke å anmelde ham for vold. Eldste var 19, og så voksen at hun valgte å bo hos pappa og det gikk noenlunde greit.
    Selvfølgelig hører dette til sjeldenhetene, og 50-50 løsning oftest det beste.
    Lykke til fremover for «storfamilien» deres!

  5. Bra skrevet og heldigvis er du en av de fornuftige som gikk med på 50/50..

    Vet det er tungt når hun er borte, men se min situasjon der jeg bare får se min prinsesse i helgene når jeg ikke er offshore.

    Skulle gjort alt for å få ha min skatt hele uker.

    Fortsett et godt samarbeid med faren, beste gaven du kan gi din datter…

  6. Klokt og varmt innlegg, til trøst for oss mødre som er i samme båt. Luca er heldig, hun har en stor stjernefamilie hvor alle medlemmene bryr seg, og gjør sitt beste. OG jeg er overbevist om at Luca blir en litt sterkere jente, som min sønn, fordi hun må takle de bittelille forandringene hver uke. ☺

  7. Personlig er jeg glad for at mine foreldre ikke gjorde dette mot meg, men jeg har absolutt forståelse for det. Håper jeg aldri kommer i denne situasjonen selv. Klem til deg, kan tenke meg det er vondt når hun reiser.

    1. Gjorde dette mot meg?? What? Du var et barn som var gladere i din mor enn din far?? Unnskyld men jeg skjønner ikke sånt.

  8. Veldig godt skrevet, det rykker litt i mamma hjertet…….hater annenhver søndag – lengter etter den neste !!!

  9. For et flott innlegg! Selv er jeg et «skilsmissebarn» som har bodd 50/50 siden jeg var 7år gammel sammen med lillesøsteren min. Jeg har aldri hatt et problem med det eller vært lei meg av den grunn da mine foreldre samarbeider veldig bra og kun bor 1km fra hverandre. På en måte kjenner jeg meg godt igjen av å skulle «justere meg» hver mandag, men på ingen vond måte. Ærlig talt (da spesielt i 14års alderen) var det godt å komme til mor etter en uke hos far, og omvendt. Jeg tror det kanskje har noe med at jeg glemte fort hvordan det var å ha 2 foreldre i samme hus og derfor ikke helt forstod hvordan det fungerte. Bonus familier derimot forstår jeg meg på – og det er bare gøy! Jeg har hatt forskjellige bonus familier opp gjennom tidene, og hver gang har det vært like gøy! Men ingen er bedre enn dine egne foreldre. Tusen takk for et fint innlegg – made my day!

  10. takk for du tek opp dette, har sjølv to gutter som eg forguder, men har opplevd at mor tenker kun på segsjølv og har ennerett på guttane våre, har vore 3 gonger gjennom retten og fått samvær med mine barn, men mor har dei site 8 åra sabotert samværet mitt og tatt vekk min muligheit for å ta del i oppveksten deira, har ikkje sett eller fått snakka med dei på alle desse åra. det er den ne samboeren som har tatt over mine oppgåver som far, å deter ingen i dette samfunnet som er interessert eller rettshjemmel til å gripe inn. Har ikkje feira jul sammen med dei, delt ferier sammen med dei, å det sliter eg veldigt med nå, har det veldigt tungt når det blir høgtider og alle andre har sine rundt seg og du set der igjen aleine

  11. Barn er utrolig tilpasningsdyktige. Mer enn vi foreldre er klar over. Så lenge forholdene rundt er relativt stabile, klarer barn å leve med en slik ordning. Jeg er selv skilsmissebarn, men var heldigvis kun hos far annenhver helg. Med flere stemødre enn jeg klarer å huske. Med 100% hos mor hadde jeg vært et lykkelig skilsmissebarn.

    Syns generelt altfor mange gir opp og skilles i dag. Og først tenker på barnas situasjon når man står midt oppe i barnefordelingen. Det er i overkant sent! Selv kommer jeg til å gjøre alt for at mitt barn vokser opp med begge foreldrene sine. Bare tanken på at en annen mann skal «bestemme» over mitt barn gjør meg småkvalm. Risikoen for overgrep/misbruk stiger også markant med flere parter involvert.

    Vi er på vei ut av trassalderen så det ser ut som det er liv laga! :)

    Noen forhold (som ditt forstår jeg i innlegget) er dødfødt å jobbe med, men alfor mange tar den «lette» utveien og får smake pisken i ettertid.

  12. Kunne ikke ordlagt dette bedre selv, det traff rett i hjertet. Det er et evig samvittighetsjag og en stor sorg for oss skilte foreldre at vi ikke klarte det, men jeg tror virkelig at barna har det bedre med to hjem og lykkelige foreldre enn med ett hjem og ulykkelige foreldre selv om det optimale hadde vært å ha ett hjem og gifte, lykkelige foreldre… Mine barn er kjempeheldige som har bonusfamilie med bonusmamma, nyfødt halvbror og «besteforeldre» som er glade i de og som er engasjerte i de. Jeg er utrolig takknemlig for det selv om jeg knapt har møtt de menneskene som er så viktige i mine barns liv halvparten av tiden. Har tenkt mange ganger at det var vi voksne som skulle ha måttet flytte frem og tilbake hver uke og at barna skulle fått ha hjemmet sitt permanent siden det er vi voksne som er skyld i situasjonen, men det er gjerne ikke den mest rasjonelle løsningen på sikt det heller:) Takk for fint og treffende innlegg.

  13. Så utrolig godt skrevet! Man kjenner seg så godt igjen med all dårlig samvittighet, kvaler og dilemmaer -alt man vil er at det kjæreste man har, skal ha det aller aller best!❤️noe gikk tapt og mye nytt og bra blir ervervet underveis!

  14. Tusen takk for et sykt fint innlegg! Selv er jeg er 18 år og skilsmissebarn. Dette har jeg vært siden jeg var 4 år og jeg har alltid bodd 50/50. Jeg er utrolig glad for at foreldrene ble enige om 50/50 og at de bor kun 800m fra hverandre. Jeg er veldig fornøyd med ordningen, og tenker nå at selv om det i blant er litt slitsomt å flytte fram og tilbake hver uke, så er det nok det beste at mamma og pappa bor i to forskjellig hus, og at det er den beste løsningen for alle! Det er som du sier også mye positivt med to hjem og bonusfamilier. En får oppleve så mye og får lov til å bli glad i så mange mennesker!
    Det virker som Luca er glad og fornøyd, og jeg tror hun tenker mindre på det enn du kanskje selv tror, og jeg er rimelig sikker på at dere har gjort det beste valget, både for dere selv og for Luca. :)
    Og husk å aldri la Luca få kjenne på ansvaret for skilsmissen.
    Klem og lykke til videre!

    1. Det var fint å høre din historie og dine erfaringer. Tusen takk for at du delte. Glad for at du er lykkelig skilsmissebarn. Det er jeg selv også. Håper Luca føler det samme som deg når hun er 18 år. Ha en fin kveld!

      Beste hilsen Vanessa

  15. Hei Vanessa og alle dere andre,

    Jeg har lest artikkelen din og forstår godt din smerte :) Det er en tøff prosess, men på sikt vil du få det mye bedre, og tenk hva du lærer datteren din med å være ærlig og tro mot seg selv !!

    Jeg har selv vært gjennom en skilsmisse, og vet at det koster, men samtidig får en bearbeidet mange av sine egne gamle følelser.

    Har du hørt om indiogobarn og krystallbarn? Jeg skulle ønske alle foreldrene visste om dette idag, og hva det egentlig innebar, for det kan hjelpe deg å forstå ditt eget barn bedre, og alle ville få det bedre, både barn og voksne. Dagens barn er annerledes, de er født annerledes. Dagens barn er født med mer energi og høyere frekvens, og de har stor intuisjon og forstår veldig mye., Som voksen er det også mulig å komme på samme frekvens, ved hjelp av en AuraTransformasjon, og dette er noe som barna vil MERKE GODT !!!!!
    Jeg vil anbefale alle til å lese boken «Balanse på alle plan med krystall- og indigoenerigien» av Anni Sennov, så vil du forstå barnet ditt enda bedre, og det vil hjelpe deg. <3 <3.

    Ønsker deg det aller beste <3 <3 Klem Tone

  16. Wow! For et rått og ærlig innlegg om et vanskelig tema! Fikk helt tårer i øynene av all kjærligheten mellom linjene. Du virker som en sterk og god mor og for en aldeles nydelig datter dere har! Tusen takk for at du delte.

  17. Takk for flott innlegg! Vi drukner i negativ omtale av skilsmissebarn. Fint å se noen som trekker fram det som er bra!

    Da sønnen min skulle presentere seg i en søknad på skolen, startet han med: «Jeg er skilsmissebarn, derfor har jeg to hjem.» Han ser på 50/50-livet som en positiv egenskap han kan bruke for å promotere seg selv.

  18. Utrolig fint skrevet, mye negativ omtale om skilsmissebarn i media, så syntes du trekker frem noe som kanskje har blitt tabu og/eller tatt som en selvfølge at ting kanskje ikke skal være. Klapp i henda til dem som blir enige om 50/50 ordning. Forresten, veldig off topic, men hvor har du kjøpt navne skiltet til datteren din?

  19. Kjære Vanessa, Gratulerer med blogg – har ventet lenge på den :) Vi trenger sterke kule damer som deg som setter ord på viktige ting som dette – fantastisk godt skrevet, hjerte rått og ømt. Fortsett å skrive :)

  20. Hei Vanessa. Jeg er glad for at du tar opp dette temaet på bloggen din. Jeg er selv skilsmissebarn og mine foreldre skilte lag da jeg var 3 år gammel. Ordelingen ble at jeg bodde fast hos min mor og var annenhver helg hos min far. For oss fungerte det utmerket og jeg fortsatte med dette til jeg var voksen nok til å styre dagene mine mer selv. Men om det er en bedre eller dårligere ordning enn 50/50 tror jeg er opp til hver enkelt familie å avgjøre. Alle barn er forskjellige, og deres behov kan gjerne endres etterhvert som det vokser opp. Det viktigste er at barnet har det bra og blir hørt. Og for å ha det bra er det viktig at begge hjemmene er trygge og at barnet føler at begge hjemmene er SITT hjem. Jeg hadde litt følelse av å bo i en bag, og ble aldri helt komfertabel med det, men alternativet som var å ikke se min far så ofte, hadde ikke vært bedre.

    Personlig bærer jeg ikke nag til mine foreldre for at de valgte å gå fra hverandre. Mer ulike mennesker skal en lete lenge etter:) Men det jeg forventer, nå som jeg er voksen, er at de kan omgås meg og min nye lille familie, uten at det blir kleine stunder. Det verste jeg hører om er barn som er nødt til å ha to konfirmasjonsfester osv. fordi foreldrene ikke klarer å samarbeide. Det verste med å være skilsmissebarn er ikke at foreldrene mine ikke er sammen lenger, det er de gangene de sa stygge ting om hverandre, og jeg følte de sto å dro meg i hver sin arm. De tidene er det slutt på for lenge siden, og vi feiret nylig jul sammen.

    1. Kjære Camilla,

      Jeg er så enig med deg i at alle må finne ut av hva som er best for hver enkelt, men at barnet er det viktigste. Tusen takk for at du delte din historie. Som høres ut som en lykkelig en. Ha en fin søndag!

      Klem Vanessa

  21. Takk for at du belyser dette temaet, utrolig flott skrevet. Da jeg var 4 år fortalte mamma og pappa meg at de ikke elsket hverandre mer, og at de skulle flytte ifra hverandre. Jeg skjønte ikke mye, akuratt som Luca, og husker heller ikke stort av skilsmissen. Mamma og pappa gjorde det hele så smertefritt som mulig; jeg hadde dobbelt opp av det meste hos hver og resten pakket de og flyttet uten at jeg merket det. Jeg bodde 50/50 hos hver, og flyttet fra den ene til den andre hver onsdag slik at helgen og søndagskvelden skulle være til kos og hygge.

    Idag er 21 år og kunne ikke hatt en bedre oppvekst, jeg har fått fantastiske steforeldre og stesøsken jeg aldri ville vært foruten. Jeg er takknemmelig for at mamma og pappa gjorde det valget de gjorde da jeg var 4, og alt de har gjort for at jeg skal ha det best mulig. Mamma og pappa ble lykkelige etter at de gikk ifra hverandre, og det gjorde at jeg også hadde det bedre. De har samarbeidet hele veien og beskyttet meg fra både små og store ueningheter, aldri prøvd å overgå hverandre og unnet hverandre det beste. At deres forhold og samarbeid har vært så bra, har gjort at jeg aldri har følt at jeg har bodd i to hjem – men at jeg, mamma og pappa har vært som en liten familie, selvom vi ikke bodde sammen alle tre. De satte meg aldri i situajsoner hvor jeg måtte velge og sette dem opp imot hverandre, heller sånn at jeg fikk være med begge, i ferier osv.

    At dere er så observante rundt temaet og opptatt av viktigheten rundt Lucas tilværelse er den viktigste styrken i en slik situasjon. Mange foreldre blir oppsukt i egen egoisme og bitterhet, som barna ikke fortjener å bli utsatt for. Så lenge man lar barn være barn, og lar det hele gå så smertefritt som mulig er det like bra å ha én familie som to. Jeg synes det er knall å være skilsmissebarn, og tror Luca synes det samme – en mamma og pappa som kjører til månen og tilbake for deg, to rå steforeldre, to soverom og kanskje to ferier! Det er ingen skam å være verken skilsmissebarn, -mor eller -far. Samvittigheten er menneskelig, bare husk at Luca nok aldri ville byttet ut fantastisk kule bonusforeldre og -besteforeldre med en mor og far i et ulykkelig forhold. Luca kommer til å få en fantasktisk oppvekst, det er jeg sikker på!!

    Lindis

    1. Kjære Lindis,
      Tusen takk for et veldig fint innlegg! Det er dette alle burde lest. Jeg er glad for at du er et lykkelig skilsmissebarn. Og for at foreldrene dine var så kloke og kjærlige oppi en vanskelig situasjon. Jeg håper Luca får det like fint som deg og at hun blir like klok og fin som deg. Tusen takk! Nå ble jeg rørt og glad på engang. Ha en strålende søndag!
      God klem Vanessa

  22. Nydelig skrevet! Er så enig – og her setter du fingeren på noe viktig. Takk for at du fremmer pappaens rolle i dette. Skulle det bli brudd her i gården (bank i bordet), ville jeg også valgt en 50/50-ordning. For barnas og pappaens skyld. Og pappaer som kjemper for å få like mye tid med barnet sitt er gode pappaer! Så raust du snakker om stefamiiien hennes også – det sier mye om deg som menneske. Du har rett ut og slett gått ut fra egoet og tatt det store perfektivet. Respekt.
    Klem fra Kristine AKA Antisupermamma (noen ganger litt super også, da ;-))

  23. Deilig å lese om en mor som tenker BARNETS BESTE etter skremmende opplevelser selv… Har sett altfor mange egoistiske mødre som tenker kun på seg selv når de marginaliserer far, bedriver samværssabotasje, tenker mest mulig barnebidrag osv. Det har dessverre endret bildet mitt av den norske kvinnen radikalt. Du gir håp om at dette bildet kan endres. Men er redd du hører til sjeldenhetene.
    Vakkert skrevet, med respekt for FELLES barn. Jenta deres er heldig som har en så fin mor! Og sopm ser at barnet har en far!! Jeg sier det slik fordi det er en skremmende morspresumpsjon i systemet som omtrent alltid støtter mor og støter ut far. DETTE er ikke bra for barn og er dessuten en gavepakke for alle egoistiske, personlighetsforstyrrede og psykisk syke mødre der ute. Som du skjønner så er jeg farget, skremt og rimelig klar på dette området, Vanessa! Familiekontorer, rettsapparatet, krisesenter, psykologer, sakkyndige osv osv viser tydelig at mor er mye vitktigere for barn enn far… Dette er så usmakelig feil!! For barna er mor og far like viktige!!!!
    Derfor…. Slike som deg gir meg håp på vegne av barn som gråter seg i søvn over å ikke få se sin far.
    Sent her, fikk «sagt » det jeg ville og ønsker deg, DERES datter og din eks-mann all lykke til i fremtiden!
    Klem, Juro

  24. Flott skrevet og jeg håper det går bra med alle sammen, men husk at det ikke er før om 10 år du ser om 50-50 var bra. Veldig mange som vokste opp slik forteller, når de blir ungdommer og voksne, at de følte de ikke bodde noe sted. At de ikke hadde to hjem, men to steder de var på besøk. Unger er tilpassningsdyktige, men selv er jeg for at barnet bor i ett hjem og er på besøk i det andre.

    Selv er jeg så heldig at jeg har ungene 100% alene og jeg kan ikke forestille meg hvor vanskelig 50-50 kan være. Det var ille nok de månedene ungene var hos mor annenhver helg. Å bare sitte hjemme og bekymre meg for om ungene hadde det bra. Vente på telefonen med beskjed om at jeg måtte komme og hente ungene. Den telefonen kom en dag og siden har de som sagt bodd 100% hos meg. Det er et stort ansvar å ha alene, men heller det enn usikkerheten jeg hadde før.

    Jeg håper at datteren din som voksen kommer til å se tilbake på barndommen sin med glede. Lykke til alle sammen. :-)

  25. Utrolig å lese. Måtte for min del gi opp, orker ikke si mer om det, men sier tusen takk. Luca er heldig som har tenkende foreldre på begge sider. Håper du blir hørt av mange. Tror ikke lik tid med begge foreldre blir fullt ut akseptert før mødre forteller om effektene for barnet.

  26. Har selv 50/50 og er en smule kritisk til det. Ikke fordi jeg mener jeg burde ha de mer men fordi jeg ser at det kan være mer stabilt for barna(hadde vi gått for annen ordning hadde det nok blitt barnefar som hadde de lengre periode). 50/50 fordrer godt samarbeid og nært bosted for barnehage og skole. Summa summarum har jeg kommet til at det finnes ingen fasit for samlivsbrudd og deling og at hver familie må finne den løsning som passer hver enkelt. Og da må man bli enig om å sette barnas interesser i framsete. Poenget mitt her var vel egentlig at det var et fint innlegg du har skrevet og bra dere fant den løsningen som fungerer for dere.

  27. Du har helt rett. Det er sjelden dette belyses – spesielt fra den vinklen! Men, det er virkelig et tiltrengt perspektiv. Sterkt! Det er sjelden å se den form for velskreven ærlighet omkring kjærlighet til barn og barnets beste i den vanvittig vanskelig situasjon vi og våre barn kan befinne oss i. Takk!

    Etter tre år igjennom det danske system, er det klart at det perspektiv du representerer, og de konsekvenser du beskriver ikke er lagt ned i lovgivningen og praksis. Faktisk tvert om. Her er loven fremdeles lenket opp på teorier fra 60-70 tallet om monotropi – hypotesen om at et barn må knytte seg til en forelder før det kan danne tilknytning til andre. I dag forkastet i forskningen, men fremdeles i lovgivning og praksis. Det oppdeles i bopælsforelder og samværsforelder. Og her barnets ståsted i forhold til foreldrene skjeve – og foreldrenes rettigheter, så. Desværre betyr det at de med et annet perspektiv enn ditt, kan utnytte systemet og lovgivning. Det kan medføre at bopælsforelder effektivt kan fjerne den andre forelder ut av barnets liv hvis det ønskes – i hvert fall minimere det til at den andre forelder blir rimelig fremmedgjort. Bopæl kan flytte fritt innenfor landets grenser med barnet – med seks ukers varsel! Fokuset ligger altså på den ene forelders rett til å flytte med barnet fremfor barnenes fremtidige forhold og rett til å ha to foreldre i livet. Jeg er stor tilhenger av at foreldre likestilles. Det betyr ikke at 50/50 nødvendigvis er beste løsning for barn. Men, når det fungerer, som for dere, og at man kan løfte seg så høyt over sine egne følelser og spøkelses-tanker som du gjør, så er det til barnenes langsiktige beste. Det er min erfaring at det er her vi som foreldre i en vanskelig skilsmissesituasjon har behov for hjelp. Men, i hvert fall her i Danmark, er det juridisk behandling fremfor barnets langsiktige beste som vektlegges. Og derfor er det virkelig viktig at ærlige innlegg som det du skriver, Vanessa, kommer frem. Uten at det, og den nyere forskningen som viser at det er fordelaktig med likere fordelinger (som f.eks. Warshak rapporten) kommer frem i medier og på nett, vil barn fanges i systemer som forskjellsbehandler basert på foreldres rettigheter. Det er helt feil perspektiv. Så, vi kan bare håpe at de som fatter beslutninger, også leser det, og tar det til seg.

    Situasjonen for min datter, er som en motpol til deres. Hun bor 300 km vekk fordi retten til å flytte vekter høyere i Danmark enn ivaretakelsen av barnets relasjon til begge foreldre. Hun ser meg og sin bonusfamilie hver annen weekend. Og etter tre år i systemet får vi første fulle uke med ferie sammen neste år. Hun vil på det tidspunktet være fem år gammel. Naturligvis frykter jeg for hver dag som går, hvordan hun vil reagere når savnet etter en far melder seg i årene som kommer. Det er en far som gjerne ville være der, og få den nære og tette relasjon til sitt barn. Men, muligheten finnes ikke, og det er ikke noe man kan gjøre i retten (tro meg, jeg har undersøkt). Når du velger å gi historien så ærlig som du gjør, så gir det allikevel håp. Et håp om at endring i tanke og opfattelse kan komme før lovendringer. I min datters situasjon vet jeg at det er ditt syn, din erfaring, ditt oppgjør med demonene, de positive aspekter du klarer å anerkjenne som kunne gjort en verden av forskjell. Så tusen takk for at du deler de.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *