Vanessa Rudjord Stylebook

Forsiden Meny
OnsdagInspirasjon

Del artikkelen:

Det første som slo meg da jeg møtte Synnøve Skarbø, var at hun var helt sjukt irriterende. Jeg skulle jobbe sammen med henne i motemagasinet Elle, og det var Synnøves utpregede nysgjerrighet som gjorde at jeg ble skeptisk. Å møte Synnøve var som å møte et maskingevær av spørsmål på Stranda-dialekt:

«Hvilken dusjsåpe brukar du?»
«Pleier du å smøre deg inn med bodylotion kver morgon eller bare en gong i veka?»
«Har du liggi med ein kjendis?»
«Har du anoreksi?»
«Har Pia Tjelta anoreksi?»
«Skulle du ønske at du hadde anoreksi?»

Hun var ustoppelig.

Så tanken på å skulle jobbe med Synnøve Skarbø hver dag gjorde meg bekymra. Men det var først da jeg ble med henne hjem at jeg ble redd for henne.

For det er bare psykoer som sorterer grønnsakene sine i kjøleskapet etter farge. Det er bare massemordere som har et eget rom med toalettbørster fra Ikea, fordi de kun skal brukes en gang. Og det er ikke akkurat hyggelig å komme hjem til folk som rydder vekk kaffekoppen din før du har rukket å sette den ned etter den første slurken.

Likevel ble jeg bestevenninne med Synnøve. Hun var den kuleste og morsomste jeg hadde møtt.

Hun er fortsatt like irriterende. Fortsatt er det som å bli truffet av et maskingevær med spørsmål hver gang jeg møter henne. Og fortsatt er hun like kul og morsom.

Hun er den eneste jeg kjenner som vasker nøklene sine i zalo-bad, den eneste jeg kjenner som har et kartotek med beskrivelser av hvor hver gjenstand i livet hennes ligger. Inkludert hver gjenstand i boden. Og når hun nå også har blitt forfatter, er det selvfølgelig en bok om rydding.

img_4063

Hun har holdt den tett til brystet, de siste månedene. Og siden Jonas har utgitt boka og vært redaktør på den, har jeg vært ekstra spent. Men Synnøve har ikke villet la oss lese den. Og selv om hun ikke har sagt det rett ut, har vi venninnene hennes skjønt at hun har hatt noen våkenetter. Vi har tenkt at det er naturlig, at alle som skal utgi bok mister nattesøvn.

img_4084

Samtidig skjønte vi ikke helt alvoret, for vi skjønte ikke hva slags bok det var. Vi trodde det kom til å bli en kjølig og kanskje humoristisk faktabok stappfull av ryddetips fra en små-personlighetsforstyrret gale-matias. Og det har det på sett og vis også blitt. Men det viste seg at Synnøves System er noe langt mer enn bare det.

Det har blitt en rørende og personlig fortelling om et menneske som har ønsket seg barn hele livet, men som når hun endelig får det i en alder av 40 blir slått i bakken av fødselsdepresjoner. Og som i et forsøk på å finne tilbake til lykkefølelsen tyr til en av de tingene hun vet hun mestrer.

Hun begynner å rydde.

Og underveis innser Synnøve, som hun så fint skriver, at rydding handler om noe mer enn bare hvordan vi har det rundt oss. Det handler om hvordan vi har det inni oss.

img_4078

Jeg leste hele boka i ett strekk, mens jeg stod på kjøkkenet en natt med Harley i bæresele. Jeg hylgråt og lo om hverandre, fra side til side, og klarte ikke å legge den fra meg før jeg var ferdig. Ikke verst for en ryddebok å være.

unnamed

Men boka er også stappfull av tips. Om hvordan du aldri igjen behøver å krangle med kjæresten din om rydding, eller om hvordan du skal få med barnet ditt til å ta sin del av ansvaret for hjemmet. Eller de små praktiske rådene som er med på å øke livsvkvaliteten din, som for eksempel at du ved å bytte ut alle kleshengerne dine i tre med sånne i stål som man får kjøpt på renserier, plutselig har tre ganger så mye skapplass.

Kjære Synnøve. Jeg er så stolt som det går an å bli. For en fantastisk bok du har skrevet. Her er det første kapittelet i boka:


Lydia var en etterlengta unge.
Jeg hadde ventet på henne hele livet. Jeg hadde fantasert om hvordan det kom til å bli å få et eget barn, og håpte bare brikkene skulle falle på plass. Jeg hadde sett alt for meg, og hun hadde vært der hele tida, som noe som skulle skje.
Men tida hadde gått, noen forhold hadde røket, og plutselig var jeg 38 år. Og barnløs. Ikke bare var jeg barnløs, jeg var singel. Når sant skal sies, var jeg begynt å bli desperat. Jeg var et skrekktilfelle for enhver mann med forpliktelsefobi. Som Per-Øyvind fra Drammen.
Jeg møtte han på utestedet Skaugum.
«Skal vi ta en kaffe en dag?» spurte han.
«Kommer an på hvor gammel du er det», svarte jeg. «30», sa han.
«Glem det», sa jeg. «Jeg er 38.»
Han så på meg.
«Ja, men nå spurte jeg ikke om vi skulle gifte oss. Jeg spurte om vi skulle ta en kaffe.»

«Per-Øyvind så annerledes på livet enn jeg.»

Jeg tenkte at det kanskje ikke ville skade å «live a little». Så vi møttes igjen noen dager seinere.
Per-Øyvind så annerledes på livet enn jeg. Han var annerledes enn meg. Det ble ekstra tydelig da han begynte å snakke.
«Og bare så du vet det, så skal jeg verken ha dame eller unger», sa han allerede første kvelden. Han elsket å leve uten en eneste plan. Å bare ta ting som de kom. Han elsket å bowle. Han elsket sport og konkurranser, han elsket å overnatte i telt og spise hermetikk rett fra boksen. Og han hatet å prate, kunne han fortelle.
Jeg var av den pratesjuke typen og kunne ikke fordra alle former for spontanitet, konkurranser og sport. Spesielt foraktet jeg bowling. Dessuten kunne jeg i grunnen ikke forestille meg noe verre enn å overnatte i telt, og bare tanken på brune bønner rett fra burken ga meg brekninger.
Men det var ikke de eneste forskjellene på oss. Han var ukomplisert. Han tok lett på livet. Han var positiv til absolutt alt og alle. Jeg, som hadde slått opp med menn bare fordi de brukte uttrykket «i tilfelle rottefelle», eller fordi de svelget på en irriterende måte når de spiste, tok meg i å drømme om å bli en åpen optimist som likte å ta ting på hælen.

«Vi prøvde en stund uten å få det til.»

Så jeg møtte han en gang til. Og enda en gang. Og plutselig hadde det gått noen måneder. Jeg klarte ikke å holde meg lenger, og en dag sa jeg det til han: «Det brenner på dass. Jeg er 38 år. Hvis du vil være sammen med meg, må det skje noe nå.»
Og så ble det oss to.

Vi prøvde en stund uten å få det til. Jeg leste alt jeg kom over på nett. Snakket med leger. Jeg var stressa, og etter hvert som månedene gikk uten at jeg ble gravid, forberedte jeg meg på at det allerede var for sent. Selvfølgelig går det ikke, tenkte jeg. Selvfølgelig får ikke jeg barn.
Den sommeren dro vi til Frankrike. Jeg tok tre graviditetstester, alle negative. I dagboka mi skreiv jeg: «Det er kjørt. Bare å glemme.» Etter noen dager tok jeg en fjerde, for sikkerhets skyld. Det dukket opp en strek. En strek som var så svak at den nesten ikke syntes. Man måtte holde den opp mot lyset i en spesiell vinkel og myse for å se den. Men den var der. Jeg så den. Og når Per-Øyvind holdt den opp i riktig vinkel, mente han at han kunne se den han også. Vi gikk til nærmeste apoteket, viste dem testen og spurte hva de trodde. Den franske apotekeren tok av seg brillene, holdt den opp mot lyset og myste. Hun sa at hun var usikker og at hun aldri før hadde sett en så svak strek på en graviditetstest. Hun ba meg så om å vente et par dager, og ta en til.
I to netter lå jeg våken og prøvde å slutte å fantasere om ungen og livet vi skulle få. Jeg ville ikke glede meg for tidlig, men klarte ikke å la være. Etter to dager tok jeg en ny test. Og denne gangen måtte man ikke myse for å se den. Det var en strek der.
Jeg var gravid.

«Jeg tenkte at hvis dette gikk bra, skulle jeg aldri klage på noe igjen så lenge jeg levde.»

De neste dagene var det som om jeg gikk inn i en transe. Jeg husker nesten ikke hva vi gjorde. Jeg husker bare leiligheten vår i Juan-les- Pins ved den franske rivieraen, den intense lukten av roser, og at jeg var så lykkelig som jeg kunne få blitt. Jeg husker at vi gikk lange turer langs stranda og diskuterte navn til ungen. Og jeg tenkte at hvis dette gikk bra, skulle jeg aldri klage på noe igjen så lenge jeg levde.

Da vi kom hjem til Norge var lykkefølelsen der fortsatt. I en måned. To måneder. Den forsvant ikke, den bare vokste. Og akkurat da jeg ikke trodde jeg kunne bli mer fornøyd, fortalte legen at det var ei jente. Det var det jeg hadde ønsket meg mest. Alt gikk min vei. Og selv da jeg ble så pløsen at jeg så vidt klarte å vagge meg ut av døra for å kjøpe en kaffe på hjørnet, gjorde det ingenting, for jeg visste at det jeg hadde ventet på hele livet snart skulle komme.
Og så kom hun. Hun lå der, sprell levende i armene mine, mens hun så på meg med de store øynene sine.
Og jeg følte ingenting.

 

Bestill «Synnøves system» her.

 

Jeg har fått boka gratis, så dette innlegget er sånn sett #sponset

Kommentarer

One thought on “Ryddemagi

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *