Vanessa Rudjord Stylebook

Forsiden Meny
Annonse

Del artikkelen:

Dette innlegget handler om Birøkterens datter. For de av dere som ikke har fått det med dere: det er en bok. Den har tatt store deler av verden med storm. Toppet lister i det ene landet etter det andre. Men da jeg ble spurt om å lese den for å skrive om den her på bloggen, var planen å takke nei.

De siste årene har jeg nesten sluttet å lese bøker, fordi nesen min som regel er langt nede i mobilen. Hvis jeg ikke scroller nedover Instagram, er jeg som regel dypt inne i nok en dårlig realityserie om en gjeng fruer av noen freakshows dramatiske hverdag i USA.

Men så takket jeg ja, likevel.

Jeg hater romantikk. Har alltid gjort det. Har aldri blitt smigret av blomster. Er ikke glad i å gå på dates. Ville spydd av et kjærlighetsdikt. Og hvis Jonas en kveld hadde begynt å tenne stearinlys for at vi skulle «kose oss litt», ville jeg pakket snippesken og forsvunnet inn i solnedgangen for lengst.

¨Jeg hater romantikk.¨

Men det er en ting som treffer meg. Hver eneste gang.

Uforløst kjærlighet.

Forelskelse som kun formidles gjennom et blikk eller et håndtrykk. En kjærlighet som holdes i live av dagdrømmer om hvordan et eneste møte var. Hvordan man kan spille ut hele samtalen og hva man følte ved en tilfeldig berøring, om igjen og om igjen i hodet.

Da jeg var ung, forelsket jeg meg – som så mange jenter – bare i gutter som var minst fem, helst ti, år eldre enn meg. Jeg kunne dagdrømme om dem i flere timer hver dag.

Og i motsetning til andre unge jenter likte jeg å legge meg på kvelden. For da kunne jeg fortsette de ulykkelige kjærlighetsfantasiene. Helst så jeg for meg at vi var i et eksotisk land, hvor vi endelig kunne leve ut vår uforløste kjærlighet og stormende forelskelse. Eller enda bedre, vi kunne IKKE leve ut den uforløste kjærligheten, fordi vi var begge gift på hvert vårt hold. Men på dødsleie, det vakre og romantiske dødsleiet, da ville vi begge tenke på hverandre og det som aldri ble.

Sånn holdt jeg på. Jeg var tolv.

IMG_9169
PUPPY LOVER: Tolv år og lykkelig ulykkelig forelska.

Jeg forelsket meg nok kun i gutter som var uoppnåelige, fordi det var nettopp den ulykkelige forelskelsen jeg var forelsket i. Den umulige kjærligheten var så mye bedre enn den barnslige og klønete forelskelsen til klassekameratene mine. I fantasien min var det aldri et pinlig øyeblikk. Aldri en kvisete gutt som på fomlende vis prøvde å ta hånden min.

Skal jeg være ærlig, fantes ikke engang guttene jeg var forelsket i. Annet enn i hodet mitt. Eller fra en bok jeg hadde lest. Gjerne fra en roman av Jane Austen, eller – hold deg fast – en kriger fra Isfolket av Margit Sandemo.

Undertrykt kjærlighet slår det meste livet har å by på. Som fantasi, selvfølgelig. Som fiksjon. Uansett hvor ulykkelig det gjør én.

I det siste har jeg begynt å innse hvorfor jeg synes romantikk er klissete. Jeg mistenker at det er fordi at jeg ikke er fornøyd med en bukett roser eller et søtt kort. Jeg trenger en krig som skiller oss – eller 20 år med undertrykt kjærlighet – for å bli fornøyd.

Siden jeg er lykkelig forelsket i kjæresten min kan jeg dagdrømme om at vi blir revet fra hverandre, kun for å kjenne på den altoppslukende sorgen, og hvordan vi til slutt finner tilbake til hverandre.

Det finnes sikkert en diagnose for dette. Men la oss utsette diagnostiseringen litt til, og heller komme oss tilbake til Birøkterens datter.

unnamed-1
ULYKKELIG KJÆRLIGHET: Perfekt høstlesning.

For den minnet meg på hvor fantastisk deilig det er å lese bøker. Å finne en bok man lever seg inn i, og bare vil være i hele tiden. En bok man legger fra seg kun for å spare den, slik at den varer litt lenger.

For det er noen gode hakk mer givende å sitte på café og lese i en slik bok, enn det er å gå gjennom dagens nye bilder av et gammelt sitat, en trutmunn og noen rugbrød med avokado.

Birøkterens datter er en bok om altoppslukende og umulig kjærlighet. Det er to parallelle kjærlighetshistorier, en fra 30-tallet og en fra 70-tallet, begge er fortalt sart og vakkert av Santa Montefiore.

I stedet for å sovne foran macen, sovnet jeg denne uken til en historie jeg nå er lei meg for at jeg er ferdig med. I dag bestillte jeg en annen bok av Santa Montefiore, som heter Hagen i Harlington. For jeg må ha mer.

Mer romantikk.

Hvis du også vil ha mer romantikk i livet kan du kjøpe Birøkterens datter her til bare 199 kr.

Kommentarer

4 thoughts on “Håpløs romantiker

  1. Alle bloggere har annonser, men det er noe helt annet når du reklamerer for noe her på bloggen din. Det ligger en historie der også. Du har jobbet med det. Det er så deilig å slippe å lese lite gjennomtenkte innlegg her inne. Du har uten tvil den beste bloggen som finnes og skriver helt klart best av de som blogger der ute. Håper du fortsetter lenge med det :) klem fra Benedicte

    1. Kjære Benedicte,
      Tusen takk for veldig hyggelig melding. Jeg takker nei til de aller fleste annonser jeg blir tilbudt, men takker ja til de jeg kan relatere meg til og som jeg føler det kan bli interessante innlegg ut av. Dette bruker jeg en del tid på, så når noen legger merke til det blir jeg så utrolig glad. Så tusen takk for meldingen din. Den satte jeg veldig pris på.
      Ha en fin søndag!
      Klem Vanessa

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *