Vanessa Rudjord Stylebook

Forsiden Meny
Annonse

Del artikkelen:

Vi hadde aldri kaffetrakter eller espressokanne hjemme da jeg vokste opp. Ikke fordi vi ikke hadde råd til det, men fordi hjemme hos oss var det bare en som drakk kaffe: Pappa.

Pappa var den minst jålete personen som gikk i to sko. Eller burgunderrøde mokkasiner, om jeg skal være nøyaktig. Han likte ikke noe bare fordi det var på moten. For eksempel så brukte han konsekvent dobbeltspent dressjakke gjennom hele livet, fordi det var det han syntes var finest. En mørkeblå YSL-blazer, som han hadde kjøpt i Paris på 60-tallet. Men selv en klokke som har stoppa har rett to ganger i døgnet, så det hendte at også en dobbeltspent blazer var det hotteste man kunne gå i.

Uten at det gjorde noen forskjell for pappa.

Pappa sverget alltid til det samme: det han likte best. Hva andre måtte mene var ham likegyldig. Sånn var det med alt.

Også kaffen. Han drakk det han likte, og det han likte best var pulverkaffe.

Den var der hele oppveksten min, den gjennkjennelige glassboksen med firkanta gullkork. Lukta av South State-sigaretter og kaffe lå tykt i lufta på kjøkkenet hver morgen. Det var den beste lukta jeg visste om.

Det luktet pappa.

Etter at jeg hadde flyttet til Oslo og var hjemme på besøk hos pappa, var alltid det første jeg gjorde om morgenen å kjøre inn til sentrum for å få tak i en latte. Og hver gang sa pappa: «Kaffien min e mye bedre enn det skvibe der!», før han tilbød seg å å koke noe melk å ha i pulverkaffen om det var det det sto på. Men jeg var blitt ei jåle, som kun drakk latte med perfekt skumma melk av en barrista på en av byens kule kaffebarer.

Jeg tenkte ikke på det den gangen, men nå, når jeg tenker tilbake på det, innser jeg det: Hver av de kaffekoppene jeg drakk inne i byen, drakk jeg alene.

Likevel: Siden den gangen har jeg  kuttet ut melken, men ikke jåleriet. Jeg vet akkurat hvordan jeg vil ha americanoen min, og jeg har bare blitt mer kaffekresen for hvert år som har gått. Jeg lar heller være å drikke kaffe, enn å drikke dårlig kaffe, og pulverkaffe har vært uaktuelt. Jeg har ikke hatt det i huset siden jeg flyttet ut.

Men i forrige uke ble jeg invitert av Nescafé for å blindteste deres nysatsning. Nescafé Gull – en ny og oppgradert utgave av den pappa alltid drakk. Jeg klarte ikke å si nei.

Selve smakstesten var enkel: Fire kopper med forskjellige typer kaffe ble plassert foran meg. Jeg skulle ikke bare skrive ned min favoritt, jeg skulle også beskrive hver smak. Jeg tok oppgaven seriøst. «Tørr tobakk med hint av kirsebær», tok jeg meg i å skrive om kaffekoppen som var merket med fargen gul. «Kompleks», noterte jeg om kaffekopp rosa. «Rund og balansert, med god fylde.»

Jeg hadde plutselig blitt en barista, bare med en sommeliers vokabular.

Til slutt skulle vi skrive ned fargen på den kaffen man likte best. Jeg var ikke i tvil. Det var den grønne. Og jeg var sikker på at jeg visste hva det var: En dobbel espresso tilsatt litt vann. Altså en rik americano. Det jeg alltid drikker.

Det fikk heller være at jeg ikke valgte vertskapets Nescafé-kaffe, som jeg var overbevist om at var den gule. Men så begynte de å lese opp hva som var i de forskjellige koppene. Det tok noen sekunder før jeg forstod det. Den grønne var ikke en rik americano. Jeg hadde ikke valgt det jeg trodde var min favoritt. Jeg hadde valgt pappas. Jeg hadde valgt pulverkaffen fra Nescafé.

Og i et øyeblikk gikk de gjennom hodet mitt, alle kjøreturene inn til byen på jakt etter latten min. Alle søndagsmorgenene alene. Og i et øyeblikk sto det klart for meg, alt jeg hadde gått glipp av.

I helgen gikk vi tom for kaffebønnene til den fancy kaffemaskinen vår. Jeg gikk opp til Kiwi for å kjøpe nye, men de var utsolgte for de bønnene vi vanligvis kjøper. Jeg vurderte de andre alternativene, da blikket mitt gled over på nabohylla. Og der stod de, gullbarrene fra barndommen. Jeg tok med meg en av dem og gikk hjemover.

Nescafé Gull.

Den pappa drakk, og som han drakk av den beste grunnen i verden: Det var den han likte best.

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *