Vanessa Rudjord Stylebook

Forsiden Meny
Annonse

Del artikkelen:

«Diamanter er for evig», sang Shirley Bassey i tittelsangen til James Bond-filmen med samme navn – og henviste til at diamant var trygge å elske, fordi ingen diamant noengang hadde såret og forlatt henne slik mennene hennes gjorde.

Det er ingenting som er finere. Likevel skal det litt til for at du skal kunne ønske deg diamanter til jul. I hvert fall om det er snakk om en med litt størrelse. Du skal helst ha klemt ut en unge eller to. Eller lovet ære og troskap ut livet.

Så jeg tør aldri å si at jeg ønsker meg diamanter. I hvert fall ikke til jul. Når Jonas spør, svarer jeg alltid det samme. «Jeg ønsker meg sko,» sier jeg. Og hvert år leverer han. Et nytt par sko.

Diamanter er dyrt, men det fine med diamanter handler først og fremst ikke om den monetære verdien. Det handler om at de, som Shirley Bassey synger, varer evig. Og da tenker jeg ikke på den fysiske diamanten, selv om den også varer evig – jeg tenker på minnet over gaven.

«Du husker hva den betydde.»

Det er nemlig dét som gjør at en diamant varer evig. For du husker alltid hvor du var da du fikk den. Du husker alltid hvem som gav den. Du husker til og med følelsen du hadde. Du husker hva den betydde. Diamanter varer evig, fordi det er dem man tyr til når man er tom for ord.

Jeg blir alltid superglad for et par sko. Men når jeg titter over alle parene i skoskapet, har jeg problemer med å huske hvilke av dem Jonas har gitt meg. Men ikke en diamant.

Som den som jeg har på høyre ringfingeren. Den har jeg gått med hver eneste dag siden jeg fikk den. Den er ikke en del av antrekket mitt, den er en del av meg. Og det går ikke en dag uten at blikket mitt treffer den, og jeg i et øyeblikk fylles av minnet om da jeg fikk den.

Det er en vintage art deco-ring fra 1920-tallet. Og første gang jeg la merke til den lå den i utstillingsvinduet hos en juveler med antikke smykker jeg pleide å gå forbi når jeg skulle på jobb. En dag gikk jeg inn og så på den. Den hadde to store diamanter midt i, og flere små rundt. Jeg ba om å få prøve den. Juveleren gav den til meg, og jeg tok den på. Den passet perfekt. Den var feminin og overdådig, samtidig som den også var maskulin nok til at jeg kunne bruke den til hverdags. Og den var dyr. For dyr til at jeg hadde råd til den. Så jeg tok den av meg, takket han som jobbet der og gikk.

«Jeg hadde nevnt ringen for Jonas.»

Men jeg klarte ikke å få den ut av hodet. Hver morgen gikk jeg forbi juvelerens vindu, og hver morgen tittet jeg inn på ringen, sjekket at ikke noen andre hadde kjøpt den. Og hver morgen lå den der, helt til en dag rett før jul, da jeg i snøføyka gikk forbi juveleren, kastet et blikk mot vinduet og plassen der den stod, og innså at den var borte. Det var som om et lodd sank gjennom kroppen min. Jeg så fra ring til ring i vinduet, i tilfellet den bare var omplassert i utstillingen. Da jeg ikke fant den, åpnet jeg døren og gikk inn.

«Er den solgt?», spurte jeg juveleren.

«Jeg beklager», sa han. «Den ble solgt i går.»

Jeg stod der stille, nølte i noen sekunder. Jeg hadde nevnt ringen for Jonas, men hadde ikke turt å ønske meg den – og det fantes ærlig talt ikke en sjanse for at det sosehuet hans hadde fulgt godt nok med da jeg beskrev den til at han hadde klart å plukke den ut, flere uker senere. Det kunne ikke være han som hadde kjøpt den. Eller?

«Det var vel ikke tilfeldigvis en fyr med mørkt hår i sleik som kjøpte den?», spurte jeg juveleren.

Han smilte.

«Jeg beklager», sa han. «Det var et par som var her sammen og kjøpte den.»

Jeg takket ham nok en gang, trakk skjerfet rundt halsen og gikk ut på gata.

Noen dager senere var det jul, og jeg la merke til gaven fra Jonas med en gang. Det var som om den lå og lyste under treet. Selv med gavepapiret var det umulig å ta feil: det var en skoeske. Og da jeg på slutten av kvelden åpnet den som min siste gave, så jeg Isabell Marant-logoen komme til synet under papiret.

Jeg åpnet esken. Det var riktignok et par sko i den, men det var et par sko jeg dro kjensel på. Og de hadde noen flekker.

Det var mine gamle, brukte sko.

Men det var noe mer som lå i eksen. En mindre eske. Den var blå.

Jeg åpnet den.

Og der lå den.

Ringen min.

Selv nå, flere år senere, går det som sagt ikke en dag uten at blikket mitt streifer over høyrehånden min, og jeg i et øyeblikk ser den. Ringen som jeg fikk av ham den gangen. Som han hadde kjøpt uten å egentlig ha råd til den. Som han hadde latet som han ikke var interessert i da jeg fortalte om den, men som han hadde merket seg hver detalj jeg fortalte om, så han kunne finne frem til den i butikken. Dessuten hadde han fått litt hjelp underveis. Av en juveler som var smart nok til å innse at han måtte lyve om hvem som hadde kjøpt den, for å ikke ødelegge overraskelsen.


Så da jeg fikk velge hva jeg ville av David Andersens sortiment til dette opptaket gikk jeg rett inn i deres egen linje, som gullsmed Tom lager selv. For det er de aller fineste diamantsmykkene. Mange av smykkene har et litt antikt preg over seg som jeg er veldig glad i.


Store perler med små diamanter er noe av det fineste jeg kan ha i ørene.


Diamantringer til ørene står øverst på ønskelista mi, men jeg må nok gifte meg(for tredje gang) for å fortjene dem. Her kan du se alle creolene hos David Andersen.


David Andersens egen gullsmed har laget disse vakre ringene som ser ut som de er fra en svunnen tid.


Jeg elsker smykker med små anheng. Og spesielt godt diamantangheng. Dette skal jeg gi meg selv til jul. Neida, jeg skal ikke det. Er ikke millionær heller.


Jeg vet ikke hvorfor de kalles for tennisarmbånd, men jeg vet at jeg liker dem.


Klassiske store perler og antikaktige diamantøredobber står i fin kontrast til en grå collegegenser.


Nydelig perle- og diamantkjede.


Jeg blir aldri lei av klassiske allianseringer.


Siden jeg har flere hull i ørene er jeg veldig glad i bittesmå enstensøredobber. Det tør jeg å ønske meg i år.

Foto: Julie Pike/Pudder
Hår og Makeup: LinnLinnea Jøssang/Gevir

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *